«Natur» er også et ord: Om å ta natur på alvor i feministisk teori

Abstract

Sammendrag I og med den «materielle vendingen» har feminismens tradisjonelt skeptiske holdning til naturbegrepet blitt erstattet av en naturnysgjerrighet og -entusiasme. Naturen skal ikke lenger forstås som kulturens passive, enhetlige og deterministiske motsetning, hevdes det, men snarere som dynamisk, mangfoldig og uforutsigbar – som et overskudd hinsides de rammene vi setter for den gjennom språk, vitenskap og teknikk. I denne artikkelen hevder jeg at en slik (tilbake)vending til naturen er basert på en feilslutning. Med det dagligspråkfilosofiske mottoet om å føre ord tilbake fra deres metafysiske til deres hverdagslige betydning som ledetråd viser jeg at det ikke skjuler seg noe bakom våre språklige praksiser som skulle svare til den generelle betegnelsen «natur», hvorom vi meningsfullt kan si at dette noe er enten «passivt» eller «aktivt», «enhetlig» eller «mangfoldig». Når vi slik avtenker , framfor å nytenke, det metafysiske naturbegrepet, og hermed også den såkalte natur/kultur-motsetningen, kan vi se på klassikerne innen moderne feministisk teori – fra Simone de Beauvoir til Judith Butler – med friske øyne og hermed få et bedre blikk for heterogeniteten i problematikker som disse tekstene setter i spill, men som har en tendens til å tilsløres av natur/kultur-begrepsapparatet. Jeg avslutter med en kort refleksjon om hvilke implikasjoner standpunktet mitt kan tenkes å ha for økofeminisme som teori og praksis. Nøkkelord Feministisk teori nymaterialisme dagligspråksfilosofi naturbegrepet natur/kultur-motsetningen

Cite this work

No public copy is stored for this record, so only the metadata is cited.

Stored only when both papers are in the corpus — 22 citations exist upstream.

Papers that cite the same references — the relational fallback while embeddings are still backfilling.