Aker og den norske samarbeidstradisjonen

Abstract

Sammendrag Fra 1950-årene utviklet Aker seg til å bli et stort konsern og en motor i norsk verkstedindustri. I Aker, på bedrifts- og konsern-nivå, vokste det fram et tett samarbeid mellom ledelse og fagforeninger, sentrert rundt felles innsats for produktivitet: I bytte mot å delta i produktivitetsfremmende tiltak, fikk de ansatte høyere lønn, autonomi i arbeidet og mulighet til å medvirke i utviklingen av selskapet. Slik har man sikret selskapets konkurransekraft og med det også arbeidsplassene. Aker-samarbeidet ble retningsgivende for utviklingen av samarbeidsordninger i det norske arbeidslivet, og Aker kan således også hevdes å ha vært en spire til og et eksempel på det som i dag betegnes som «den norske samarbeidsmodellen». Aker har alltid operert i sterkt konkurranseutsatte bransjer. Med utgangspunkt i Akers verft på Stord, viser artikkelen hvordan Aker-konsernet, i perioden 1955–2015, har håndtert presset for å kutte kostnader og øke produktiviteten. Artikkelen viser at partssamarbeid i mange tilfeller har spilt en viktig rolle i utviklingen av selskapet, og dermed at normer om samarbeid gjenfinnes i måten selskapet tilpasser seg på. Samtidig virker handlingsrommet i partssamarbeidet over tid å ha blitt mindre, idet fagforeningene ofte har få andre muligheter enn samarbeid. Nøkkelord Aker medbestemmelse produktivitet partssamarbeid den norske modellen

Cite this work

No public copy is stored for this record, so only the metadata is cited.

Stored only when both papers are in the corpus — 4 citations exist upstream.

Papers that cite the same references — the relational fallback while embeddings are still backfilling.