Kunstfaglig metodikk og sosial innovasjon i demensomsorgen

Abstract

I denne artikkelen belyser vi hvordan kunstfaglig metodikk på en demensavdeling kan bidra til sosial innovasjon. Vi beskriver hvordan en slik metodikk har potensiale til å bidra til et bærekraftig samfunn der mennesker som lever med demens blir likeverdige medborgere. Artikkelen bygger på et åtteårig kunstintervensjonsprosjekt ved et sykehjem i en by i Nord-Norge. Vi presenterer våre funn langs fire idealtypiske konstruksjoner: beboerperspektivet, kunstnerperspektivet, helsearbeiderperspektivet og lederperspektivet. Vi finner at samskaping på sykehjem er utfordrende fordi en må rigge estetiske møter på tvers av avdelinger, fag, roller og rutiner. Det utfordrende i det samskapende arbeidet handler særlig om: 1) at alle som blir involvert må gå utover sin komfort sone 2) at stell og estetiske opplevelser ikke gjelder som likeverdig i hverdagen på sykehjemmet 3) at kunnskapen om poetisk-sanselige møtesteder ikke er internalisert i staben og 4) at det er lite rom for å utvikle felles forståelse og språk om estetisk praksis. Disse funnene peker på at kunstfaglig metodikk i form av samskapende estetiske prosesser trenger mer oppmerksomhet i sosial innovasjon i eldreomsorgen.

Cite this work

No public copy is stored for this record, so only the metadata is cited.

Stored only when both papers are in the corpus — 2 citations exist upstream.

Papers that cite the same references — the relational fallback while embeddings are still backfilling.